VÅRE MEDLEMER

Norges Kristne Råd
Se listen av medlemssamfunn

NYHETSBREV

Nye Norges Kristne Råd
Flyktningenettverket
Global info

Veivalg som tjener til fred?

25.04.2017
Fem sider ved regjeringens tilnærming til utenriks- og sikkerhetspolitikk som ikke ser ut til å tjene til fred.

Tor Kristian Birkeland, fredsrådgiver 25.4.2017. Foto: Utenriksdepartementet.

Regjeringen lanserte 20. april stortingsmeldingen «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk». Utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide presenterte hovedtrekkene i meldingen, og Jon Mikal Størdal, adm.dir. for Forsvarets forskningsinstitutt, Kate Hansen Bundt, generalsekretær for Den norske Atlanterhavskomité, og Ulf Sverdrup, direktør for Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), deltok i den påfølgende panelsamtalen.

Børge Brende satte ord på noen viktige bekymringer ved situasjonen i Europa, hvor han innledningsvis fremhevet at nasjonalisme, proteksjonisme og populisme er «en ‘toxic cocktail’ som Europa ikke må drikke.» Så langt så vel. Lanseringen synliggjorde imidlertid sider ved regjeringens tilnærming til utenriks- og sikkerhetspolitikk som ikke ser ut til å tjene til fred, og jeg vil her konsentrere meg om fem av dem: Uklarhet rundt begrepet «norske interesser,» opphausing av frykt, nei til atomvåpenforbud, militært forbruk for å sikre velferd, og oppfattelsen av at alternativet til militær intervensjon er å gjøre ingenting.

Uklarhet rundt «norske interesser»

Regjeringen vil at Norge skal bruke mer energi på det den omtaler som «norske interesser.» Blant annet sa Brende: «Vi må skille mellom hva som er helt vesentlig for vår nasjon, hva som er viktig, og andre ting. De andre tingene, må jeg innrømme, at vi må, for tida, droppe, og forholde oss til det som er det aller viktigste og greie å innfri der, og ivareta vår egen sikkerhet som er helt vesentlig fremover.»

Søreide fulgte opp med å si: «Vi må ha en strategi for å bygge opp under norske interesser og norsk sikkerhet.» Om samarbeid om militære anskaffelser med USA, sa hun at «det er i norske interesser, og derfor gjør vi det.»

Det ble aldri forklart hva som menes med «norske interesser». Måten begrepet ble brukt på var imidlertid som synonym til «sikkerhet» i betydningen sikkerhet for personer som oppholder seg i Norge og opprettholdelse av den norske stats territoriale suverenitet – så langt jeg kunne forstå. Norske interesser innebærer i realiteten langt mer enn dette. Nordmenn generelt har som sine interesser menneskerettigheter, folkeretten, det at mennesker i andre land ikke dør av sult eller mangel på grunnleggende helsetjenester, at de ikke blir drept av staten gjennom tortur eller henrettelser, og andre internasjonale aspekter som ivaretar menneskers verdighet, uansett hvor de bor. Regjeringen burde snakke ærligere om hva de mener, og ikke skjule seg bak det ulne begrepet «norske interesser». Regjeringen burde snakke om «sikkerhet» når den mener sikkerhet.

Slik regjeringen bruker begrepet «norske interesser», indikerer det at hvis du er uenig i politikken, er du imot norske interesser, underforstått imot Norge. Når det brukes på denne måten, bidrar det til å redusere kritisk tenkning. Det tjener ikke til fred.

Opphausing av frykt

Et av premissene som ble lagt for lanseringen var at verden stadig blir farligere – uten at dette ble forsøkt bevist. Dette skaper ubegrunnet frykt, og det legger til rette for oppslutning om politikk basert på frykt. Blant annet sa Søreide: «At den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg så kraftig [premiss] har ført til….» Hun sa også «Vi må forholde oss til verden slik den ser ut, ikke slik vi skulle ønske at den så ut.» [Underforstått: Verden er farligere enn andre partier/folk tror.] og «Vi står ikke i valget mellom det gode og det dårlige, men mellom det dårlige og det verre.»

Størdal sa: «Etter hvert som hard makt og hard sikkerhet får større betydning [premiss], så…»

Brende advarte mot å delta i forhandlinger om atomvåpenforbud «i det sikkerhetspolitiske bildet vi er i nå» og «i den situasjonen som vi er i nå.»

Jeg mener ikke her å avfeie reell risiko for at personer som oppholder seg i Norge kan utsettes for vold, eller reelle trusler mot territoriell suverenitet. Men slike trusler må konkretiseres dersom politikken som avledes skal kunne gi mening. Når både politikere og akademikere uten forklaring legger uspesifiserte trusler til grunn for sine argumenter, får ikke folk en reell mulighet til å vurdere politikken. Istedenfor gode politiske beslutninger, får vi en konkurranse om å ta på størst alvor en stadig farligere verden. Det resulterer nødvendigvis i beslutninger som er suboptimale når det gjelder å sikre freden.

Nei til atomvåpenforbud

Børge Brende fikk spørsmål om han ville sende en delegasjon til den neste og siste runden med forhandlinger i FN om et forbud mot atomvåpen. Forhandlingene starter 15. juni i år. Brende svarte et klart nei på spørsmålet, og begrunnet det delvis med opplysninger som ikke er korrekte. Han sa blant annet dette:

«Det du burde være urolig over er hvis Norge skulle har brutt med resten av NATO i det sikkerhetspolitiske bildet vi er i nå.»

«Hvis Norge skulle ha gått bort fra resten av NATO og gått sammen med disse landene, og gått bort fra NATOs strategi, hvilket politisk signal ville det sendt i den situasjonen som vi er i nå?»

To ganger i løpet av svaret sitt sa han altså at det å delta i forhandlinger ville være å bryte med resten av NATO. Underforstått: Ingen andre NATO-land deltar i forhandlingene. Dette er feil, ettersom Nederland deltar. Nederland ble minutter tidligere fremhevet som en «særlig viktig alliert». Istedenfor å stå sammen med Nederland og demonstrere overfor resten av NATO at det ene ikke utelukker det andre, ser det ut til at regjeringen ser bort ifra at Nederland deltar. Norge burde lære av Nederlands evne til å handle selvstendig innenfor NATO. Det ser ut til at Norge istedenfor velger å ukritisk følge gruppetenkningen som lammer de kreative evnene blant NATOs medlemsland, evner som er helt nødvendige for å tenke alternativt og ikkevoldelig for å komme seg ut av fastlåste handlings- og tankemønstre som fører til økt spenningsnivå.

Brende sa også at han synes «at fokuset på forbud så lenge ingen av atommaktene er med på forhandlingene blir veldig mye av et spill for galleriet drevet frem av internasjonale NGOere.»

At forhandlingene er «drevet frem av internasjonale NGOere» er også feil. De er drevet frem av statene som har invitert til møter. Det første møtet var det ingen ringere enn Norge (forrige regjering) som inviterte til. Deretter fulgte Mexico og Østerrike opp. Prosessen endte så opp med den pågående FN-prosessen. I FN er det kun stater som er medlemmer og som har stemmerett. I forhandlingene deltar over 130 stater.

Sivilsamfunnet har deltatt i møtene og også tatt egne initiativ underveis, og det er sannsynlig at prosessen ville gått tregere uten press fra sivilsamfunnet. Men dersom prosessen av den grunn skal avskrives som et spill for galleriet, er det svært mange internasjonale traktater som redder liv hver eneste dag, som må avskrives i samme slengen. Det tjener ikke til fred.

Militært forbruk for å sikre norsk velferd

Direktøren for NUPI, Ulf Sverdrup, ville skryte av Norges kjøp av tyske ubåter, blant annet fordi anskaffelsen:

«har [en] stor økonomisk og sysselsettingsmessig og utviklings- og forskningsmessig komponent i Norge. Forholdet mellom sikkerhet og velferd kombineres, så vi klarer omstilling og sikkerhet samtidig.»

NUPI-direktøren skryter altså av en dynamikk som burde unngås i så stor grad som mulig, nemlig å knyte krigsforberedelser opp til velferden som avstedkommer av den. Statens vilje til å bruke vold henger sammen med dens kapasitet til å bruke vold. Men andre ord: Jo mer man øker statens militære kapasitet, jo mer senkes terskelen for å bruke den. Når denne kapasiteten knyttes til velferd, får vi en dynamikk hvor vi senker terskelen for å bruke militærmakt blant annet for å øke vår velferd i fredstid.

Statens bruk av vold burde være så kostbar at vold unngås så langt det er mulig. Det ville tjent til fred. Når økt sysselsetting brukes som et argument for å øke statens kapasitet til å utøve vold, tjener det ikke til fred. Jeg mener det burde være akademikernes ansvar å påpeke dette prinsipielle problemet. Hvem som helst kan jo skape arbeidsplasser ved å simpelthen bruke penger.

Ingen alternativ til vold?

Når det gjelder Norges militære bidrag i kampen mot ISIL, sa Søreide at valget om å støtte på den måten ble gjort blant annet «fordi at det å ikke gjøre noe er også et valg som har konsekvenser.» Underforstått er altså alternativet til å trene opp ikke-statlige aktører i militær vold å ikke gjøre noen ting. Dette er en falsk dikotomi som Søreide må gjøres oppmerksom på.

Alternativene til å trene opp militsgrupper i bruk av vold er mange, effektive, og langt billigere enn å sende soldater. Og ikke minst: Skadene man eventuelt måtte gjøre når man ikke bruker vold, er mye lettere å rette opp i. Ubevæpnet sivil beskyttelse (unarmed civilian protection), diplomati og dialog på mange samfunnsnivå, multilaterale sanksjoner, våpenembargoer, stans av salg av militært utstyr til stater som bidrar til å eskalere konflikten, stans av pengeflyten til ISIL – alt dette kan landene som ønsker å gjøre noe, gjøre. Det er ikke ingenting. Politikerne må gjøre seg kjent med verktøykassen utover militær intervensjon. Hvis ikke vil de fortsette å bidra til vold i svært uforutsigbare og kompliserte kontekster. Det tjener ikke til fred.

Design by InBusiness | Powered by i-tools.no