VÅRE MEDLEMER

Norges Kristne Råd
Se listen av medlemssamfunn

NYHETSBREV

Nye Norges Kristne Råd
Flyktningenettverket
Global info

Våpeneksport: Praksis og spinning

06.07.2016
Etter å ha lest stortingsmeldingen om våpeneksport kan politikerne sitte igjen med et inntrykk av at den norske våpeneksporten gjør verden til et bedre sted, og at det ikke er mulig å endre ting til det bedre.

Sannheten er at den norske våpeneksporten bidrar til undertrykkelse, vold og hemmelighold (som legger til rette for korrupsjon), og at norske skattebetaleres penger brukes til å fremme denne virksomheten.

Tor Kristian Birkeland, Fredsrådgiver, Norges Kristne Råd. Foto: Alisdare Hickson/flickr.

Fredag 10.6.2016 sendte Utenriksdepartementet sin årlige melding til Stortinget om blant annet norsk våpeneksport. Den inneholder opplysninger om hvem Norge solgte våpen og militært utstyr til i 2015, og også opplysninger om hvordan UD og regjeringen anser sin egen adferd når det gjelder våpeneksport. Dessverre er meldingen en øvelse i politisk spinning, hvor «åpenhet» betyr «for det meste hemmelighold», «streng» betyr «likegyldig» og «føre var» betyr «etter snar.» Meldingen inneholder også overdrivelser av egen fortreffelighet, og villedende fremstillinger.

Her følger en kritikk både av norsk praksis når det gjelder våpeneksport, og av stortingsmeldingens fremstilling av den, som jeg mener best kan beskrives som spinning. Alle tall er hentet fra stortingsmeldingen, og sidehenvisninger viser til meldingen.

Norge muliggjør undertrykking: Eksport til autoritære regimer

Praksisen:

I 2015 gikk 4,6 % av alleksport av strategiske varer og tjenester (altså våpen og andre varer og tjenester som styrker en stats militære kapasitet) til følgende land: Saudi-Arabia, Vietnam, Oman, De forente arabiske emirater, Egypt, Algerie, Jordan, Qatar og Thailand1. (Se nederst for oversikt over eksport til disse landene.) Disse ni landene nekter sine innbyggere politiske og sivile friheter i så stor grad at organisasjonen Freedom House i 2015 betegnet dem som «ufrie» («not free»). For å havne i denne verste kategorien, gjør myndighetene det de kan for å forhindre politisk debatt og kritikk mot dem selv. Tortur, vilkårlig fengsling, forsvinninger, utenomrettslige henrettelser, forbud mot møter og forsamlinger og forfølgelse av menneskerettighetsaktivister er eksempler på adferd som gjør at disse landene havner i ufri-kategorien.

For å opprettholde denne undertrykkingen må myndighetene ha et velfungerende og velutstyrt militær- og politivesen. Norge bidrar i dag med utstyr. Faktisk anses de nevnte landene i Midtøsten som «fremvoksende markeder» for norsk militærindustri (s. 12). Dette betyr at Norge nå prøver å øke denne uansvarlige eksporten. Norge sitter igjen med profitten og arbeidsplassene, mens befolkningen i landene betaler den høye prisen undertrykkelsen er. I dag jobber Norge for å opprettholde denne urettferdigheten og krenkelsen av menneskeverdet.

Spinningen:

Ifølge stortingsmeldingen er det etablert «høye standarder» for våpeneksportkontroll (s. 8). Å forsyne menneskerettighetsverstingen Saudi-Arabia med militært utstyr er bortimot den laveste standarden man kan tenke seg. Hvordan skal standarden kunne bli lavere enn dette? Hvis eksport til Saudi-Arabia er «høy standard,» hvilke land skulle Norge forsynt med militært utstyr for at det skulle kunne kalles «lav standard»?

Norge muliggjør krigsforbrytelser: Eksport til Saudi-koalisjonen i Jemen

Praksisen:

Saudi-Arabia har siden mars 2015 ledet en koalisjon av land som har hjulpet Jemens regjering med å bekjempe Houthi-opprørere. I koalisjonen deltar blant andre Emiratene, Jordan, Kuwait, Qatar og Egypt, som alle mottok militært utstyr fra Norge i 2015. Koalisjonen har begått adskillige krigsforbrytelser i Jemen, dokumentert av Amnesty International og Human Rights Watch. I stortingsmeldingen står det at Amnesty International og Human Rights Watch la frem rapporter om krigsforbrytelser høsten 2015 (s. 12). Dette er feil. De første rapportene om krigsforbrytelser kom bare dager etter at luftangrepene fra Saudi-koalisjonen startet i slutten av mars 2015. Likevel fortsatte – og fortsetter – den norske eksporten av militært utstyr til koalisjonen. Norge stanset kun utførsel av ammunisjon til Emiratene i begynnelsen av 2016, fordi regjeringen anså risikoen for at norsk ammunisjon ble brukt i Jemen som for stor (s. 12). Dette skjedde etter at det i en FN-rapport fremkom «stor bekymring for den humanitære situasjonen» (s. 12). Men eksport av alt annet nødvendig militært utstyr som trengs for at militæret skal kunne gjøre noe som helst, eksporteres som før.

Gjennom denne eksporten muliggjør Norge krigsforbrytelsene som finner sted i Jemen. Uten militært utstyr kan ikke krigsforbrytelsene vi har sett til nå fortsette. Igjen går profitten og arbeidsplassene til Norge. Makthaverne i Saudi-koalisjonen får konsolidert sin makt, og våre sivile brødre og søstre i Jemen betaler prisen med sine liv.

Spinningen:

Regjeringen beskriver dette slik: «Selv om materiell levert fra Norge ikke omfattes av FN-rapporten, ser vi alvorlig på informasjonen i rapporten. Utenriksdepartementet viderefører således en streng praktisering av eksportkontrollen overfor de nevnte landene. Departementet utviser betydelig årvåkenhet og gjør særlig omhyggelige vurderinger av kriteriene i den konsoliderte listen, herunder når det gjelder risiko for bruk i Jemen og brudd på humanitærretten. Dette ga seg primo 2016 konkret utslag ved at Regjeringen besluttet å inntil videre holde tilbake utførsler av ammunisjon til De forente arabiske emirater, selv om det ikke foreligger informasjon om at norsk ammunisjon er benyttet i Jemen. Dette er uttrykk for en streng «føre var»-linje fra norsk side» (s. 12, min utheving). Videre legges det i stortingsmeldingen vekt på at det er tvil rundt spørsmålet om systematikk, altså: Er krigsforbrytelsene så systematiske at eksporten ikke bør finne sted? Som om en krigsforbrytelse er et hendelig uhell. Som om ingen vel kan lastes for å begå titalls krigsforbrytelser i løpet av noen måneder med krigføring.

Å ikke reagere før nesten ett år med rapporter om krigsforbrytelser, er alt annet enn årvåkent.  Og å stanse kun ammunisjon, og videreføre eksport av alt annet militært utstyr er langt ifra en «streng praktisering.» Og å kalle det en «streng «føre var»-linje» er å legge et helt nytt innhold i begrepet. UD har i mange år visst at de lengesittende regimene i de gjeldende landene ikke respekterer menneskeverdet som krigens folkerett er et uttrykk for. Selvsagt er det en sammenheng mellom å undertrykke egen befolkning og å begå krigsforbrytelser. «Føre var» ville vært å ikke eksportere til regimer som viser – gjennom intern undertrykking – at de ikke bryr seg om menneskeverd. I beste fall kan stansen i ammunisjon til Emiratene kalles en «etter snar»-linje, men siden det kun var ammunisjon som ble stanset, kan det ikke kalles «snar» heller. Det er en «etter treg»-linje.

Manglende åpenhet og rapportering

Praksisen:

«Det er åpnet for eksport av A-materiell2 til Kuwait, De Forente Arabiske Emirater (FAE), Qatar og Oman» (s. 11) Hvorfor? Det finnes det ingen offentlig informasjon om. Ingen, ikke engang stortingsrepresentantene som på bakgrunn av stortingsmeldingen vurderer om Utenriksdepartementet følger reglene, får vite hvorfor «det er åpnet for» eksport til disse landene. Det gis ingen beskrivelse av vurderingen som ligger bak. Det samme gjelder avslagene på søknadene om eksportlisens. UD ga 25 slike avslag i 2015, men opplyser ikke om hvilke land eller hva slags utstyr det gjelder, eller hvorfor det ble gitt avslag. Slik har det alltid vært. Ikke en gang Stortinget kan kreve å få svar på hva slags vurderinger som har blitt gjort.

Videre går det svært lang tid fra eksporten finner sted, til Stortinget eventuelt kan gjøre noe med det. Meldingen for 2014-eksporten ble behandlet i Stortinget i mars 2016. Det gikk altså over to år fra eksporten som skjedde i januar 2014 ble diskutert i Stortinget. Stortinget innså i mars 2016 at dette var i overkant drøyt, og ba om å få neste stortingsmelding tidligere. Det gjorde at meldingen om 2015-eksporten kom i juni 2016. Hvis den debatteres i Stortinget høsten 2016, vil det fremdeles nesten gå to år før eksporten som fant sted i januar 2015 debatteres i Stortinget.

Stortingsmeldingen inneholder videre ingen informasjon om kvantum, bare verdi. Det oppgis altså ikke hvor mye ammunisjon som er solgt til Emiratene, bare hvor mye det er solgt for. En slik praksis legger til rette for korrupsjon. Det oppgis videre ganske brede kategorier av informasjon, slik at det ikke lar seg gjøre å finne ut konkret hva som er eksportert. Oman har for eksempel i 2015 kjøpt «Bomber, torpedoer, raketter, missiler og eksplosiver samt tilhørende komponenter» for kr 10 015 000. Det opplyses ikke hvorvidt det er torpedoer eller raketter, eller om det er tilhørende komponenter som er eksportert.

Det er svært krevende å etterprøve vurderingene som UD gjør på bakgrunn av så mangelfull informasjon. Dette er et saksfelt som burde vekke stort engasjement på grunn av urettferdigheten praksisen legger til rette for. Men på grunn av hemmeligholdet blir det istedenfor et saksfelt for folk med spesialkunnskap. Det er ikke demokratiet vårt verdig.

Spinningen:

Regjeringen beskriver dette som at det gis «...full åpenhet og innsyn overfor industrien og sivilsamfunnet om vurderinger og hensyn som gjør seg gjeldende ved behandlingen av søknader om eksport» (s. 15, min utheving). Det settes altså likhetstegn mellom åpenhet om reglene, og åpenhet om tolkning av reglene. «Full åpenhet» betyr at det ikke er mulig å gjøre dette på en åpnere måte. Når åpenhetsglasset er fullt, er det fullt.

Som vist ovenfor er åpenhetsglasset i realiteten bare halvfullt. Det er flere aspekter ved rapporteringen som bør gjøres åpnere. I tillegg til langt flere detaljer om vurderingene og spesifisering av utstyr, går det også an å rapportere mye tidligere på eksporten. Nederland har nylig innført en praksis hvor alle eksportlisenser over to millioner euro til land utenom NATO, EU, Australia, New Zealand, Sør-Korea, Japan og Sveits, rapporteres om i et offentlig brev til parlamentet innen to uker fra lisenssøknaden blir innvilget. (Se eksempel her, om eksport til Egypt (på nederlandsk.)) Rapporten inneholder detaljer om hvordan relevante kriterier er vurdert opp imot søknaden. Med det nye elektroniske saksbehandlingssystemet i den norske eksportkontrollen, skulle dette med relativ letthet la seg gjøre i Norge også.

Videre sier regjeringen at «Norge ligger i det internasjonale tetsjiktet når det gjelder å utvise åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell» (s. 8, min utheving). «Tetsjiktet» betyr at Norge er blant de aller, aller åpneste landene i verden på våpeneksport. Small Arms Survey er ikke enig i denne beskrivelsen. Blant de store eksportørene av ammunisjon og håndvåpen, havner Norge på en 13. plass i Small Arms Surveys rapport fra 2016. Å kalle dette «tetsjiktet» er en overdrivelse.

Når regjeringen sier «full åpenhet» betyr det altså «totalt hemmelighold» i halvannet år hva gjelder januar-eksport, og «delvis åpenhet» når det endelig rapporteres til Stortinget. Når regjeringen sier «tetsjiktet» betyr det «middelsjiktet». Men stortingspolitikerne får høre «full åpenhet» og «tetsjiktet.» Det undergraver et system som er basert på tillit til at regjeringen gir korrekt og nøktern informasjon til Stortinget.

FNs våpenhandelavtale (ATT): Tilbakelent etterlevelse og universalisering

Praksisen:

ATT inneholder forbudsbestemmelser om å ikke tillate eksport hvis risikoen er for stor for at våpen eller ammunisjon vil bli brukt til å begå krigsforbrytelser. Likevel ventet Norge som nevnt helt til begynnelsen av 2016 med å stanse ammunisjon til Emiratene. UD var usikker på om krigsforbrytelsene var systematiske nok, og om det var tilstrekkelig høy sannsynlighet for at det var den norske ammunisjonen som ble brukt av Emiratene i Jemen. UD sier at de «i denne anledning [følger tett] vurderinger fra autorativt hold (FN, Den internasjonale domstolen i Haag, Den internasjonale straffedomstolen o.l.)» (s. 23). Troverdige rapporter fra de tyngste vaktbikkjene vi har, Amnesty International og Human Rights Watch, utløser tilsynelatende ingen selvstendige undersøkelser eller vurderinger. Hvis UD virkelig skal vente på dommer fra Den internasjonale straffedomstolen, vil det ta flere år fra krigsforbrytelsene finner sted til våpeneksporten stanses.

Norge var en viktig pådriver i prosessen mot at ATT ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2013. En del av dette arbeidet var å aktivt støtte det globale sivilsamfunnet som jobbet opp imot sine respektive myndigheter for at de skulle støtte gode reguleringsmekanismer i våpenhandelen. For at avtalen skal få gode konsekvenser, er det viktig med universell tilslutning. Støtten fra UD gikk blant annet til Control Arms-koalisjonen, som har et sekretariat som koordinerer sivilsamfunnets innsats. Norge var Control Arms’ største donor frem til 2016, da støtten ble fjernet i sin helhet. Konsekvensene er svekket global koordinering, deltakelse og monitorering fra det globale sivilsamfunnet. Stortingsmeldingen nevner ingenting om dette.

Spinningen:

I stedet fremgår dette av stortingsmeldingen: «Fra norsk side vil man fortsette å arbeide for størst mulig tilslutning blant alle stater og oppfordre stater som har undertegnet om å ratifisere så snart som mulig» (s. 33, min utheving). Denne beskrivelsen samsvarer meget dårlig med kutt i støtte til den viktigste sivilsamfunnsaktøren som har jobbet for slik tilslutning. Control Arms har ifølge mange ATT-statsparter gjort en meget viktig og effektiv jobb. Særlig i forbindelse med at avtalen ble vedtatt i 2013 var statene tydelige på dette.

Regjeringen kaller som nevnt stansen av eksport av ammunisjon til Emiratene for «føre var,» blant annet med henvisning til etterlevelse av ATT. Se ovenfor («Norge muliggjør krigsforbrytelser») for kritikken av dette.

Gradvis svekkelse av sentralt prinsipp om å ikke eksportere til krig

Stortinget vedtok i 1959 om våpeneksport at «hovedhensynet bør være at Norge ikke vil tillate salg av forsvarsrelaterte varer til land i områder med internasjonal væpnet konflikt eller hvor slik konflikt truer, eller til land hvor det er borgerkrig» (s. 10). På tross av denne restriktive linjen, er det slik at «praksis har vært at intervenerende stater ikke anses omfattet av 1959-vedtaket» (s. 10). Dette er en merkelig praksis som samsvarer dårlig med 1959-vedaket. Det foreligger ingen begrunnelsen for denne uthulingen av prinsippet (nok en mulighet for mer åpenhet). Utviklingen må snus. Vi må slutte å forsyne krigende aktører som ikke er våre allierte, med utstyret de trenger for å krige.

Villedende fremstilling av hvordan eksport er avgjørende for militærindustrien

Våpeneksport har sin beveggrunn i en merkverdig dynamikk: Stater ønsker å produsere våpen og militært utstyr selv, for å ivareta sin egen sikkerhet. Denne produksjonen er imidlertid en kostbar affære. For å unngå å ta hele kostnaden selv, eksporterer stater våpen og utstyr, slik at kostnaden deles på produsent og kjøper. At stater ikke vil betale hele kostnaden med å utvikle og produsere våpen, er den viktigste årsaken til våpeneksport.

Dette kommer ikke frem i stortingsmeldingen. Der står det: «Det norske innenlandsmarkedet for forsvarsmateriell er begrenset i omfang og er i stor grad åpent for konkurranse mellom leverandører både fra Norge og utlandet. Internasjonal markedsadgang er derfor helt avgjørende for norsk forsvarsindustris evne til å opprettholde kompetanse og teknologinivå, samt sikre tilstrekkelige produksjonsvolum» (s. 19, min utheving). Som om Norge ikke har noe reelt valg når det gjelder våpeneksport. Som om militærindustrien går konkurs av seg selv dersom vi ikke eksporterer. Dette er villedende. Militærindustrien går konkurs når kostnadene ikke dekkes inn av inntektene. Det er Norge som velger å dekke inn kostnadene gjennom eksport istedenfor å dekke dem selv. Og dette leder oss til neste punkt.

Våpenreklame for skattebetalernes penger

«Som en del av den nasjonale forsvarsindustrielle strategien benytter Forsvarsdepartementet en rekke virkemidler for å bistå norsk forsvarsindustri internasjonalt og for å fremme økt eksport. I tillegg til de generelle virkemidlene som gjelder alle næringer, gis det direkte myndighetsstøtte til markedsføring» (s. 19, min utheving). Det fremkommer ikke så mange detaljer om hva virkemidlene for å fremme økt eksport er. Men det er åpenbart at skattebetalernes penger brukes på markedsføring av våpen og militært utstyr, blant annet gjennom ambassadene våre. Men igjen holdes det hemmelig sentrale biter med informasjon. Hvordan markedsføres norske våpen? Og hvor mye av skattebetalernes penger brukes på dette? Hvordan motarbeides korrupsjon i denne forbindelse? Stortingsmeldingen sier ingenting om dette. Nok en mulighet for økt åpenhet.

Norske våpen på avveie?

I stortingsmeldingen slås følgende fast: «Det er ingen informasjon om at våpen fra Norge har kommet på avveie» (s. 24). Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det foreligger slik informasjon, men det er lenge siden det skjedde. På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet ble norske M-72-raketter kjøpt av USA og re-eksportert til El Salvador, Honduras, Nicaragua og Colombia (som Harang beskriver på s. 21-27 i denne rapporten). Dessuten er beltevogner til Sudan og militærbåter til Nigeria, som Dagbladet har skrevet om i de senere år, militært utstyr (dog ikke våpen) på avveie.

Videre er det et definisjonsspørsmål når det gjelder hva som menes med «avveie». Vanligvis betyr det at man har eksportert våpen til et land som har sendt dem videre til en tredje aktør. Men man kan også anse norske M-72 til Israel på 2000-tallet som våpen på avveie. De ble solgt under amerikansk regelverk fra Nammo Talley i USA, som den norske stat eier mesteparten av.3 Den norske stat eksporterer altså i strid med norsk regelverk.

Stortingsmeldingen er uklar når det gjelder virkemiddelet for å forhindre våpen på avveie; sluttbrukererklæringer. «Det kreves alltid dokumentasjon om sluttbruker før lisens for våpen kan innvilges» (s. 22). Det er på det rene at det ikke kreves sluttbrukererklæring av NATO-land. Så hva mener UD med at «dokumentasjon om sluttbruker» alltid kreves? Det forklares ikke i stortingsmeldingen.

Konklusjon

Det er å håpe at stortingspolitikerne ved behandlingen av stortingsmeldingen tar disse tingene inn over seg. At de erkjenner den dype urettferdigheten og krenkelsen av menneskeverdet som deres regler legger til rette for. At de innser at det er de, og bare de, som kan endre systemet, og at de innser at denne makten medfører et stort ansvar.

Heldigvis trenger vi ikke enstemmighet for at endringer skal skje. Det holder med simpelt flertall. Så langt har politikerne som har ønsket endring vært en liten minoritet. Det er vanskelig å begripe. 2016 kan bli året der menneskeverd og rettferdighet prioriteres som de viktigste hensynene. Men for at det skal skje, må politikerne gjøre den prioriteringen.

 

Oversikt over eksport til autoritære regimer i 2015

Alle landene i denne oversikten ble i 2015 rangert i den verste kategorien hos Freedom House, «not free». Saudi-Arabia scorer aller lavest og kalles «worst of the worst».

Algerie        18 234 000  Flerbruksvarer (kommunikasjonsutstyr)

Egypt          29 566 000  Flerbruksvarer (kommunikasjonsutstyr)

Emiratene   26 270 000  A- og B-materiell

Emiratene        603 000  Reparasjoner

Jordan          2 371 000 B - materiell

Jordan          3 730 000  Reparasjoner

Oman         10 015 000  A - materiell

Qatar            1 114 000  Flerbruksvarer (kommunikasjonsutstyr)

Saudi-Arabia     43 000  B - materiell

Saudi-Arabia 66 747 000  Flerbruksvarer (kommunikasjonsutstyr)

Thailand        18 478 000  A - materiell

Thailand          3 829 000  Flerbruksvarer (kommunikasjonsutstyr)

Vietnam          5 058 000  B - materiell

Vietnam          4 736 000  Flerbruksvarer (sensorer)

Sum            190 794 000  

Total eksport av strategiske varer og tjenester     4 167 177 000  

Andel av total til autoritære regimer        4,6 % 

 

 

1 I Thailand har sivile og politiske rettigheter skrumpet inn i etterkant av militærkuppet i mai 2014.

2 Militært utstyr er delt inn i A-materiell og B-materiell. A-materiell er våpen og ammunisjon, B-materiell er annet utstyr til militært bruk. (I tillegg kommer flerbruksvarer, som er utstyr som i utgangspunktet er sivilt, men som kan brukes militært.)

3 Dette er litt komplisert, men det henger sammen slik: Den norske stat eier 50% av Nammo AS. De andre 50% eies av finske Patria Oyj, hvor den finske stat eier 51,1 % og Kongsberg Defense & Aerospace eier 49,9 %. Sistnevnte er et norsk statlig eid aksjeselskap. Den norske stat eier altså Nammo direkte gjennom aksjer og indirekte gjennom Kongsberg Defense & Aerospace. Disse opplysningene kan sjekkes her og i kildene til denne og denne artikkelen.

Design by InBusiness | Powered by i-tools.no