27.mars: Siste utkast

I dag kom den etterlengtede teksten.

Les tekstforslaget her. President Woolcott og sekretariatet har stått på for å lytte til og ta hensysn til så mange stater som mulig, og særlig for å ta ekstra hensyn til statene det er ekstra viktig å få med på leken (bl.a. USA, India, Kina). Dette reflekteres selvsagt i teksten: Den har noen marginale forbedringer når det gjelder substans, og den kommer USA og India i møte på en måte som skaper potensielt store smutthull i teksten. Likevel er konklusjonen at det ikke finnes noen bedre alternativ enn å gå for denne teksten. Det har mye med artikkelen om "Amendments" - altså endringer - å gjøre. Tidligere utkast har krevd konsensus for å endre på avtalen etter at den har trådt i kraft, mens det siste utkastet krever 75% flertall. I denne sammenheng er konsensus og 75% flertall to forskjellige verdener, fordi det på viktige områder er snakk om noen helt få stater som er imot noe som svært mange stater er for.

For eksempel står USA omtrent alene om å ville ha en risikovurdering hvor risikoen som må til er "overriding", kontra "substantial" som alle andre vil ha. "Overriding" tilsier at du skal veie et hensyn, i dette tilfelle hensynet til internasjonal humanitærrett og menneskerettigheter, opp mot andre hensyn. Det vil si at USA kan konkludere slik: "Ja, vi vurderte at risikoen for grove brudd på internasjonal humanitærrett var stor, men risikoen for økt ustabilitet i landet var større, derfor sendte vi dem våpen likevel." Dersom ordet "substantial" brukes, er det en absolutt vurdering: Dersom det er en reell risiko for at grove brudd på internasjonal humanitærrett vil skje, skal man ikke eksportere våpen. Punktum. Teksten endte med "overriding," noe USA sto fast på.

Men altså, regelen om endringsmuligheter gjør at bl.a. "overriding" kan endres til "substantial" etter at avtalen har trått i kraft. Det kan riktignok ikke skje før det har gått seks år, men det foreligger ikke noe fornuftig alternativ til avtalen som nå foreligger. Dersom man heller vil ta prosessen utenfor FN for å få en sterkere avtale, vil det ta flere år før denne evt. er på plass, for så å måtte ratifiseres for å tre i kraft. Dette er på mange måter den verste gode avtalen vi kan få.

Spørsmålet nå er om noen av statene ser seg tjent med å blokkere konsensus i morgen. Dersom de ikke aktivt protesterer, tolkes det som aksept. De to landene som i størst grad peker seg ut som potensielle "blokkerere" er Iran og Syria, etterfulgt av Nord-Korea. Også Indonesia kan vise seg å være en spoiler. Den som lever (i minst 24 timer til) får se.

<- 26.mars: Dagen før siste utkast        28.mars: Ingen avtale... enda ->

                              

Design by InBusiness | Powered by i-tools.no