25.mars: Sprikende posisjoner

Noen stater er viktigere enn andre. Selv om alle statene i FN har én stemme og sånn sett stiller på lik linje, er det tydelig at stemmene til noen er mer verdt å lytte til enn andres.

Dette kommer med all tydelighet frem når USA snakker. I konferanserommet har hver stat (193 stater) to stoler ved sin pult. I tillegg er det en del observatører og internasjonale organisasjoner som har sine faste plasser. Og så er det en lang rad med stoler bakerst i det lange rommet, for alle som har fått adgang til rommet. Inkludert alle som står langs veggene, snakker vi om kanskje 600 mennesker. Hvorfor forteller jeg dette? Saken er at alle hører hva som blir sagt gjennom hodetelefoner. Derfor er det ikke så forstyrrende når folk snakker med hverandre mens en stat fremsier sin uttalelse. Og det er mye snakking - statene skal jo prøve å bli enige. Det er en konstant summing i rommet. Bortsett fra når USA snakker. Da er det blikk stille. Alle vet hvilken innflytelse USA har og vil få med seg hva de sier. Når USA begynner å snakke, opphører summingen. Når USA er ferdig, begynner den igjen. Noen stater er viktigere enn andre.

Sånn ellers har det vært en intens dag. Svært mange stater prøver å komme til orde for å gi tilbakemelding på Woolcotts andreutkast. I dag og i morgen blir siste mulighet for å påvirke den endelige avtaleteksten. Da ettermiddahssesjonen ble hevet ti over seks i kveld, sto 39 stater på talelista. Disse må vente til i morgen. Det er et høyt trykk, og innspillene spriker svært mye. På den ene siden er de progressive statene som sier alle de riktige tingene, altså at scope må utvides, kriteriene for å nekte våpeneksport må styrkes, smutthullene må tettes, etc. På den andre siden er de skeptiske statene som stort sett sier det motsatte av de skeptiske statene. Og så er det en del land i midten, som ønsker en avtale med universell tilslutning, og som derfor ikke stiller så strenge krav til teksten. Hvordan Woolcott skal klare å dedusere konsensus ut fra dette, er for meg en gåte. Min oppfatning er at vi i større og større grad nærmer oss en situasjon lik den vi hadde 27. juli i fjor, hvor det er lite brobygging mellom posisjonene, og vi ender opp uten noen avtale. Igjen. Men det er ikke nødvendigvis dårlige nyheter, for det betyr med stor sannsynlighet at vi ender opp med en sterkere avtale som avgjøres ved avstemning i FNs generalforsamling, istedenfor en svak avtale som vedtas gjennom konsensus.

Det virker ikke som om norske medier er særlig interesserte i at det jobbes på spreng i FN for å få på plass historiens første globalt bindende våpenhandelavtale, men internasjonale medier skriver litt. I denne artikkelen beskrives dagens situasjon, med utspill fra mine med-lobbyister, blant annet den Geneve-baserte amerikaneren Jonathan Frerichs, koordinator for Kirkenes Verdensråds ATT-kampanje, som jeg har jobbet en del med.

 

<- 22.-24.mars: Skuffelse, rastløshet og håp                                    26.mars: Dagen før siste utkast ->

Design by InBusiness | Powered by i-tools.no