21.mars: Den avgjørende dagen?

Lang og intens dag for alle i dag - vi hadde tre samlinger i plenumssalen, fra 10 til 13, fra 15 til 18 og fra 19 til 21. I tillegg hadde statene sine uformelle møter både før og etter plenumsmøtene.

Dette var dagen for to ting: Reagere på Woolcotts første utkast, og gi uttrykk for hvordan andre utkast burde være. Det første utkastet var som forventet en juridisk renskrivning av 26. juli-teksten, men ble like fullt gjenstand for en god del diskusjon. Vi i sivilsamfunnet hadde helst sett at man brukte så lite tid som mulig på å diskutere første-utkastet, ettersom det ikke var snakk om nevneverdige substansielle endringer fra 26. juli-teksten. FNs 193 medlemsland har bare disse to ukene til å bli enige om en tekst, og da er det klart at man bør bruke tida fornuftig og konsentrere seg om de elementene ved avtalen som får størst mulig effekt for de menneskene i verden som står i fare for å bli utsatt for væpnet vold. De statene som brukte mye taletid på å kommentere førsteutkastet, altså små og ofte uvesentlige justeringer, gjorde dette på bekostning av tida som kunne ha blitt brukt på å diskutere substans. En nyttig strategi for alle som ville trenere prosessen, med andre ord.

Når det gjelder innspill til andreutkastet var den mest interessante biten (i mine øyne) ammunisjon - altså hvorvidt eksport av ammunisjon skal vurderes på samme måte som eksport av konvensjonelle våpen og håndvåpen. USA er kjempetydelige på at de ikke ønsker ammunisjon i avtalen, noe mange av oss ikke forstår. Ammunisjon er nemlig helt avgjørende for å holde en væpnet konflikt gående, og lagrene må kontinuerlig etterfylles. Går man tom for ammunisjon er krigen slutt. Et gevær kan vare i flere tiår, mens ei kule kan brukes én gang. Nic Marsh fra PRIO (fredsforskningsinsituttet i Oslo) forklarte dette på en side-event i lunsjen i dag (hvor Hilde Wallacher fra Kirken Nødhjelp også bidro). Marsh sa at en av grunnene til at Charles Taylor til slutt måtte gi tapt, var at hæren hans gikk tom for ammunisjon (Taylor sitter nå i arrest hos ICC, Den internasjonale straffedomstolen, bl.a. på grunn av bruk av barnesoldater).

USA ønsker altså ikke å inkludere ammunisjon, av grunner som er vanskelige å forstå. Man antar at det dreier seg om det politiske spillet på hjemmebane, hvor mektige NRA (National Rifle Association) kjemper med nebb og klør for å forhindre begrensninger i våpenlovgivningen. NRA har gått høyt ut mot ATT-prosessen og sagt at FN vil hindre amerikanerne i å utøve sine borgerrettigheter (altså det å eie/bære våpen). Dette er selvsagt en tøvete påstand, ettersom ATT dreier seg om den internasjonale våpenhandelen, ikke regler for våpen innen hvert enkelt land. Men logikk og kunnskap ofres gjerne på NRAs alter, og dette får store konsekvenser for politikken i den amerikanske kongressen og i Det hvite hus. Håpet er at USA skal akseptere at ammunisjon inkluderes i "scope", eller i det minste at de ikke blokkerer konsensus slik de gjorde 27. juli i fjor.

I går kveld kolliderte jeg forresten nesten med FNs generalsekretær Ban Ki Moon. Jeg var på vei til Australias mottakelse i et (stort) party-telt i en hage på FN-tomta. Jeg gikk i et bedagelig tempo etter en lang dag i FN, og plutselig rundet en gruppe mennesker i hurtig gangfart et hjørne jeg var en meter ifra, førstemann strakk ut hånda si for å stoppe meg og sa "Please, Sir", så sa Ban Ki Moon "Hello", så sa sistemann "Thank you, Sir". Alle andre enn Ban Ki Moon var livvakter, fem menn, og jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd før de hadde gått forbi. Moon skulle på samme mottakelse som meg, men overraskende nok var det ikke meg han kom for å snakke med...

 
<- 20.mars: En rolig dag                                  22.-24.mars: Skuffelse, rastløshet og håp ->
Design by InBusiness | Powered by i-tools.no