Rettferdig fred

Rettferdig fred


I et samarbeid mellom KFUK-KFUM Global, Kirkens Nødhjelp, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Norges kristne råd utgis nå "Rettferdig fred" - et ressurshefte med øyenvitneskildringer fra norske ledsagere i Kirkenes Verdensråds EAPPI-program.

Heftet kan bestilles gratis (betaling kun for porto) fra NKR eller en av de andre utgiverne. Nedenfor følger to av historiene fra heftet.


 
Herren skal vara deg    
av Brunjulf Melve

For første gong har eg opplevd å verta avvist ved ein kontrollpost. Det var laurdag 22. mai. Eg hadde spurt om å få koma til den anglikanske kyrkjelyden i Nablus, men den israelske soldaten ville det annleis.

Vi som er med på dette felleskyrkjelege programmet har vorte oppfordra til å ta kontakt med kyrkjer i området der vi bur. Den næraste for meg er i Nablus. Der er det både anglikanske, gresk-ortodokse, gresk-katolske og romersk-katolske kyrkjer. Eg drog laurdag ettermiddag. Eg har erfaring med at ein må vera budd på forseinkingar her, og eg ville så gjerne få vera med på sundagsgudstenesta.

For risikabelt
Då eg kom fram til kontrollposten nord for Nablus vart eg kontrollert og fekk beskjed om at eg ikkje slapp igjennom. Eg skulle ha søkt om innreiseløyve på førehand. Eg protesterte, for dette var nytt, at eg som utlending ikkje slapp igjennom. Eg fekk snakka med klageoffiseren, som sat like innafor porten, og han fortalde at han kjende fader Hussam, men han kunne dessverre ikkje sleppa meg igjennom. Staten har ansvar for utlendingar, og derfor var det for risikabelt å sleppa oss inn i Nablus, sa han. Ut gjennom porten med meg.

Vendereis på ny
Eg sette meg på ein stein og slo opp i salme 121. Der står det ”Herren skal vara din utgang og din inngang frå no og til evig tid” Det var godt å verta mint om at Han såg meg både då eg gjekk inn gjennom porten, og då eg måtte venda ut att. Eg ringde fader Hussam og fortalde om min situasjon. Han sa: ”Dra til sørporten, til Huwara! Klageoffiseren der er ein kjenning av meg. Spør først etter kaptein Bisan!” Etter to timar var eg ved sørporten. Køen var lang og kontrollen var grundig. Like før stengetid, kl. 18.00 var eg framme ved kontrollen. Same svar: ”Du kjem ikkje inn!” Eg bad sersjanten snakka med kaptein Bisan, men han sa at han kjende ingen med det namnet. Og han ville ikkje snakka med klageoffiseren heller. Der stod eg. Vendereis på nytt.

Eit under
Då skjedde eit under: Sersjanten vinka på meg: ”Kva er namnet ditt?” ”Brynjulv Melve”, svara eg. ”Eg har nett fått inn ei melding frå klageoffiseren om at du skal få sleppa inn”. Eg flaug lågt bortover mot taxiplassen: Praise the Lord! Det vart eit gildt møte med kristne søsken i Nablus den helga.

Våre venner i Nablus meiner at når hæren no skjerpar innreisereglane for utlendingar, er det for å sleppa for mykje negativ omtale av tilhøva i Nablus. Omtalen vil nok ikkje verta meir positiv om dei hindrar oss i å møta palestinske venner.
 
Sauegjetere i Det Hellige Land    
av Marianne Solheim
Det er tidlig morgen. Sammen med svenske Lina kaster jeg i meg frokosten. Vi skal møte nabogutten Rami. Når klokken er sju står vi stolte ved brønnen og venter på at han skal komme med sauene sine for å drikke vann. Denne dagen skal han også gjete naboens sauer, så totalt skal vi passe på rundt 90 dyr.

Omringet av bosettere
Rami og sauene kommer, de drikker vann og vi begynner dagens ferd mot fjellene. Vi kan ikke gå høyt opp, selv om Ramis far Abu Hani eier dette området. Grunnen er at landsbyen Yanoun er omringet av bosettingen Itamar. Der bor det 1000 israelske bosettere som er tilhengere av rabbineren Meir Khane. Hans politiske parti Kach ble forbudt i 1998 av den israelske regjeringen på grunn av dets rasistiske profil. Bosetterne mener den eneste veien til fred er å jage palestinerne ut av Palestina. De gjør derfor sitt ytterste for å jage bort lokalbefolkningen fra Yanoun. En av strategiene er å nekte lokalbefolkningen å bevege seg på deler av deres eget landområde.

Vil ikke provosere
Hvis Rami er alene med sauene sine tar han dem kun ut på marken like utenfor huset. Der finnes det ikke et grønt strå, og jeg er ikke helt sikker på hva sauene spiser. Før bosetterne kom for fem år siden kunne innbyggerne i Yanoun gjete sauene hvor som helst, og de hadde aldri problemer med å finne nok føde til dem. Linas og min oppgave er å være med Rami til fjellene hvor sauene kan finne litt grønt. Vi går ikke høyt opp, for lokalbefolkningen er livredd for å provosere bosetterne, men vi går mye lenger enn han kunne gjort dersom ikke vi var med.

En rolig dag
Det er underlig at tilstedeværelse av oss fra Norge og Sverige kan hjelpe ham å gjete sauene sine. Alt vi gjør, er å følge ham og øve oss på arabisk sammen med ham. Når vi endelig kommer fram til det stedet hvor sauene skal gresse setter vi oss ned for å slappe av. Det er varmt. På grunn av ramadan har vi ikke med oss noe drikke. Men, Rami har tenkt på det meste og trekker fram en lommeradio han har fått låne.

Den eneste stasjonen vi finner fram til er en hvor de leser Koranen. Det er ganske fint å sitte og høre på melodien i stemmen. Etter to timer går vi tilbake med sauene. For oss har det vært en ganske rolig morgen. Vi har ikke sett noe til bosetterne. Men dagen før så vi noen komme ned fjellsiden som hører til Yanoun, for å gjete sine sauer. Lokalbefolkningen vil aldri tørre å snakke til disse bosetterne som gjeter sauer på landsbyens jord, de tør jo knapt la sine egne sauer beite der.

Ble trakassert i to år
Befolkningen i Yanoun har all grunn til å være redde. I over to år ble de daglig trakassert av bosetterne som kom ned i landsbyen, brøt seg inn i husene deres og ødela det de kunne ødelegge. Mange av mennene i bygda har blitt jult opp, én har blitt skutt i foten og én mistet over hundre sauer som ble forgiftet. For litt over ett år siden bestemte de vel hundre innbyggerne i landsbyen at de ikke orket mer. De dro samlet til nabobyen Aqraba.

Det var nettopp dette bosetterne hadde jobbet for å oppnå. Nå kunne de overta hele området. Heldigvis fikk en israelsk fredsorganisasjon som heter Ta’ayush høre om dette. Den fikk umiddelbart organisert det slik at en gruppe israelske og internasjonale fredsaktivister kunne reise til Yanoun for å gjøre det trygt for lokalbefolkningen å returnere. Seksten familier har nå reist hjem, men noen kommer aldri tilbake. Oss internasjonale (det er det de kaller oss) har vårt eget hus hvor det bor folk hele tiden. Håpet er at vår tilstedeværelse gjør at bosetterne ikke tør å være like truende mot lokalbefolkningen som de var før.

Stor gjestfrihet
Jeg har hørt mye om gjestfrihet i Midtøsten, men aldri trodd den skulle være så stor som den er. Jeg har aldri opplevd lignende. Da vi kom til  Yanoun ble vi umiddelbart invitert på middag til en av familiene. Vi har nå spist middag hos omtrent halvparten av dem, og vi har drukket te og kaffe hos enda flere. De er nydelige mennesker og takker oss i det uendelige for vår tilstedeværelse. Jeg er bare en av mange som har vært på besøk, men de får deg likevel til å føle deg velkommen. Hvor mange hundre personer har ikke spist middag hos disse fattige menneskene?

Splittes av muren
Om litt over et år kommer muren til å bli reist tvers gjennom denne lille bygda. Da kommer halvparten til å befinne seg på den israelske siden av muren og de andre på den palestinske siden. Familier kommer til å bli splittet og veien til nabobyen Aqraba kommer til å bli kontrollert av israelske soldater. Vi håper å kunne mobilisere lokalbefolkningen til å kjempe sammen mot muren. I dag rister de bare på hodet når vi snakker om muren og sier at kun Gud kan stoppe den (traseen for muren er senere blitt endret, red.anm.)

Ramis sauer er vel tilbake på gården. I morgen skal vi opp like tidlig for å gjøre akkurat det samme. Vår hovedoppgave er å være tilstede for å forhindre angrep fra bosetterne. Insh Allah.
Publisert: 08.10.04
Design by InBusiness | Powered by i-tools.no