Latin-Amerikas radikale kristne - de fattiges håp?


Latin-Amerikas sosiale bevegelser trenger frigjøringsteologien, skriver Ole Jakob Løland i denne artikkelen. Frigjøringsteologien gjør at man sier: “Det er ikke min skyld at jeg er fattig; de har gjort meg fattig og jeg må kjempe mot fattigdommen. Hvorfor? Fordi Gud har skapt denne verden for oss alle…”

Tekst: Ole Jakob Løland

Kristendom i Latin-Amerika har tradisjonelt sett spilt en konserverende rolle i samfunnet og legitimert kolonialisering og undertrykkelse i monn. Kirken var som regel en annen side av maktapparatet. På 1960-tallet var kontinentet vitne til en epokegjørende vekkelse blant kristne: Flere og flere stilte seg på side med fattige mot brutale og undertrykkende makthavere. For å være en Jesu disippel må man ta opp sitt kors og kjempe for de fattiges frigjøring, mente de. Dermed ble den såkalte frigjøringsteologien født. Men i dag forties den – hvorfor?

Det er tirsdag kveld og en gruppe i den katolske menigheten “Madre de los pobres” i El Salvadors hovedstad møtes til sitt ukentlige bibelstudium. Gruppen tilhører en av de mange såkalte basismenighetene i Latin-Amerika, menigheter hvor fattigfolk organiserer seg selv som kirke.

Bibelstedet denne kvelden er en lignelse om Guds Rike i Matteus-evangeliet. I sterk kontrast til katolisismens tradisjonelle paternalisme, inviteres hver og en til å dele sin tolkning av bibelstedet som man har lest i fellesskap. I tråd med frigjøringsteologiens hermeneutiske metode leses teksten i lys av hverdagen i en av San Salvadors fattigste bydeler. – Jesus forteller om mannen som gravde ned talentet han fikk utdelt av Gud, og fordi han ikke brukte de evnene han fikk for sin neste var han en dårlig tjener. I dag ser vi for eksempel folk som sier “jeg blander meg ikke inn i politikk”, men dette er jo det samme som å grave ned talentet sitt og ikke kjempe for din nestes rettigheter; å kjempe for folket, sier en arbeidsløs ung mann i menigheten.

Privatisering som kristen utfordring
I Latin-Amerika vinner kristne retninger som setter et skarpt skille mellom religion og politikk stadig terreng. Store deler av en raskt voksende protestantisme kjennetegnes av dette, men også innenfor den katolske kirken vokser nykonservative bevegelser, som for eksempel Opus Dei.

El Salvador preges av sosial uro. Det nyliberale regjeringspartiet (ARENA) gikk nylig ut med et forslag om å privatisere helsevesenet, og i basismenigheten gir kampen mot privatiseringen næring til bibellesningen. – Regjeringen vil bare grafse til seg mest mulig for sine egne folk. De ignorerer oss som er fattige, de har begravd talentene sine, slik som i lignelsen. Det er Dødens Rike som regjeringen bringer til oss med denne privatiseringen, for den vil gjøre oss fattige enda fattigere, og vil bety døden for mange som ikke har penger til å betale for helsestell. Dette Dødens Rike er det motsatte av Guds Rike, for vi har en Gud som elsker oss, proklamerer en annen.

Men som praktiserende katolikker er gruppa vel vitende om at ikke hele kirken deler deres syn på Gud. Kirken har siden frigjøringsteologiens fremvekst for nesten 40 år siden vært dypt splittet. – Jeg ble så trist her om dagen da vår egen erkebiskop gikk ut og sa at doktorene som streiker i protest mot privatiseringen er terrorister. Vi mangler en profetisk røst i kirken, sier en eldre kvinne med tidligere erkebiskop Oscar Romero sterkt i minnet, som ble skutt mens han forrettet messe i 1980.

Romero er bare en av en lang rekke av martyrer som frigjøringsteologiens svært kontroversielle kamp har krevd de siste tiårene. Martyrer som Vatikanet nekter å kanonisere, men som for fattige forlengst har blitt kanonisert. Ikke av paven, men av deres Gud.

Frigjøringsteologene ble ikke bare bekjempet utenfra, men også innen kirken har det vært mye forfølgelse som pågår den dag i dag. – Frigjøringsteologien ble født rundt det latinamerikanske bispemøtet i Medellín i 1968 og ga et ekko i hele kirken. Det forandret totalt bildet av kirken. Før støttet kirken de rike og mektige, nå gjorde kirken et klart valg for fattige. Men i dag forsøker Vatikanet å utrydde frigjøringsteologien og konsentrerer kirkelig makt i institusjonen og hierarkiet i stedet for i folk. Dogmatismen som i dag dyrkes går på bekostning av kritisk teologi. Samtidig kaster man ut prester av kirken som bruker frigjøringsteologi og gir taushetspåbud til andre, forteller chilenske Pablo Richard (63) som var en av pionerene innenfor frigjøringsteologien.

Han var blant de første som gjorde teologi med frigjøringen av fattige og undertrykte som teologisk møl og metode. Dette betydde at evangeliet har klare politiske implikasjoner og krever forvandling av samfunnet for å virkeliggjøre denne frigjøringen. At Jesus kom for å frelse oss fra våre synder, ble nå direkte oversatt med at han kom for å frigjøre fattige fra undertrykkelse, et frigjøringsprosjekt som det er kristnes oppgave å fortsette på. Den ble derfor gjerne oppfattet som revolusjonær og det kom til syne en helt ny allianse: Kristendom og marxisme.

Kristendom og sosialisme hånd i hånd – Jeg vil si at marxismen og frigjøringsteologien var de to viktigste kreftene på venstresiden i Latin-Amerika på 1970- og 1980-tallet. Frigjøringsteologien førte til en emigrasjon av kristne fra høyre til venstresiden i politikk og katolske prester gikk helhjertet inn for kampen for sosialismen. I Chile var vi som prester en del av Salvador Allendes prosjekt. Men marxismen er en teori, mens frigjøringsteologi er spiritualitet og åndelighet som og leves ut blant de undertrykte på grasrota. Slik sett var den viktigere enn marxismen, mener Richard.

Han mener stillheten i dag omkring frigjøringsteologien både i kirken og samfunnet skapes for å sikre det frie markedets og nyliberalismens legitimitet og ødelegge ethvert håp om noe alternativ til dagens kapitalisme. Dessuten tjener stillheten til å styrke nykonservative grupper i kirkene. – De sier at frigjøringsteologien døde, men den oppsto i ny form. For i dag er frigjøringsteologien foruten det økonomiske og sosiale aspektet som alltid var sentralt, utvidet til å være feminist-, indiansk, svart og økologisk teologi. Vi har nesten ingen innflytelse i politikk, særlig på grunn av marginalisering fra kirkelig hold. Men vi jobber på grasrota for å styrke sosiale bevegelser med tanke på å en gang kunne bygge et virkelig alternativ til dagens system. For vi tror at en annen verden er mulig, og dagens oppgave er fremfor alt å gjenreise håpet om en annen verden, fremholder han.

Rita Maria Ceballos jobber i den frivillige organisasjonen (NGO) “Centro Cultural Poveda” i Den dominikanske republikk, en organisasjon som ble til på 70-tallet og fundert på frigjøringsteologiens og den brasilianske pedagogen Paulo Freires ideer. Hun jobber med utdanning i den dominikanske hovedstadens fattige bydeler og er praktiserende katolikk. – Hvorfor sier de at frigjøringsteologien døde? Jeg vil spørre: Hvem var til stede under begravelsen? Og hvilke interesser finnes bak denne proklamasjonen? Min erfaring fra grasrota er at bevegelsen ikke har dødd, men den har blitt konfrontert. Karismatiske og fundamentalistiske grupper vokser på bekostning av frigjøringsteologiens basismenigheter, sier Ceballos.

– Frigjøringsteologien forandret livet vårt!
Hun mener frigjøringsteologien har hatt stor innflytelse. – Mange fattige vet ikke hva frigjøringsteologi er, men den forandret livene deres, deres gudstro og måte å være kirke. Og de lever den ut i sin hverdag. Mange ledere i sosiale bevegelser ble formet av frigjøringsteologien som ung. Kirken var stedet hvor deres politiske engasjement ble født, fremhever hun.
Den tyske teologen og sosiologen Enrique Schafer anerkjenner frigjøringsteologiens politiske innflytelse, men ser også farer ved måten denne er blitt artikulert på. – En del av forkynnelsen går ut på at Guds rike som Jesus forkynte må bygges her på jorden av oss, noe frigjøringsteologer blant annet sa for å oppmuntre sandinistrevolusjonen i Nicaragua hvor til og med prester tok opp våpen. Fra et teologisk synspunkt er dette fundamentalisme, og man må være forsiktig med et sånt språk, advarer Schafer som siden 1980 har bodd periodevis i Mellom-Amerika og studert religiøse bevegelser, deriblant frigjøringsteologien. – På 1980-tallet forlot mange basismenigheter til fordel for pinsemenigheter. Et typisk eksempel er en person som i følge en type frigjøringsteologi tror Guds rike kan virkeliggjøres på jorda. Han blir med i geriljaen som et religiøst kall og regjeringsstyrker dreper hele familien hans. Så kommer en predikant og sier: “Verdens ende er nær! Rettferdigheten er uoppnåelig på jorden! Overgi deg til Kristus!” Mannen ser rundt seg og alt dette stemmer! Han beholder sannsynligvis elementer fra frigjøringsteologien, men hans kristendom får ny form.

Schafer mener frigjøringsteologene ignorerer slike eksempler. – Disse intellektuelle fjernet seg etter hvert fra basismenighetene og skapte sin egen ortodoksi. Disse teologene tenker ut fra bøkene sine, og ikke ut fra folk. Det er skadelig, hevder han.
Rita Maria Ceballos mener på sin side at frigjøringsteologien slett ikke har utspilt sin rolle. – Martyrene lever videre – Latin-Amerikas sosiale bevegelser trenger frigjøringsteologien. Den gir et transcendent og mystisk element til den samme kampen som vi fører for rettferdighet. Den gjør at man sier: “Det er ikke min skyld at jeg er fattig; de har gjort meg fattig og jeg må kjempe mot fattigdommen. Hvorfor? Fordi Gud har skapt denne verden for oss alle. Denne måten å være kirke på gir drømmer og lengsel for noe bortenfor det synlige. Den gir kampen en annen spiritualitet; et uendelig element. Og her har martyrene være vist oss at man drepes ikke så lett (spansk: ”no se mata facilmente”), for disse martyrene lever videre, fastslår hun.

Som El Salvadors erkebiskop Romero profeterte: “Hvis de dreper meg, skal jeg gjenoppstå i folket.” Fakta om frigjøringsteologi
Frigjøringsteologi er betegnelsen på en kristen bevegelse i den tredje verden. Det finnes frigjøringsteologiske strømninger både blant katolikker, metodister, luteranere, pinsevenner og andre kristne trossamfunn.

Martin Luther Kings borgerrettskamp på 1960-tallet inspirerte ulike typer frigjøringsteologi, blant annet svart teologi. Sistnevnte retning var sentral for Desmond Tutu og anti-apartheidbevegelsen i Sør-Afrika. I Asia er den sørkoreanske minjung-teologien og den indiske dalit-teologien eksempler på frigjøringsteologi. På det latinamerikanske kontinentet har frigjøringsteologien hatt størst påvirkning i den katolske kirke.

Felles for frigjøringsteologiene er at de er uttrykk for kristen tro ut i fra fattiges liv, som preges av stor sosial nød og undertrykkelse. De anser de fattige for å være et privilegert sted for åpenbaringen av Guds nåde til mennesker. Derfor fremheves det at man må gå inn i kampen for de fattiges frigjøring for å få kjennskap til Gud, for Guds frelse kan ikke gis uten politisk, økonomisk, kulturell og sosial frigjøring av undertrykte.

---

For videre lesning:

Løland, Ole Jakob ”De undertryktes religion i Latin-Amerika” Kirke og Kultur (2006: Universitetsforlaget)
Nordstokke, Kjell ”De fattiges kirke” (1987: Kirkelig Kulturverksted)